"Unnskyld, går det an å få litt matfred her kanskje?"
Endelig har vi fått dompapen på besøk her i hagen. Nå har vi vel bodd her i fem år tror jeg, så da var det jammen på tide. (Kanskje et jubileumsbesøk?)
Han hadde med seg fruen også.
Moseplassen arrangerer hver måned en artig konkurranse, og denne måneden er det Frøken Spiselig som er tema. Jeg deltar med Frøken Sugar Babe på bildet over - sukkererta (Pisum sativum). Det er nok en undervurdert sak, ifølge meg.
Mange synes sukkerert er en kjedelig sak man skal gjeme bort i kjøkkenhagen, nemlig. Men se her, er ikke bladverket ytterst vakkert etter en liten regnskur kanskje?
Selve ertebelgene er jo det som gjør at folk i det hele tatt HAR disse i hagen. De er da fine de også når de henger på dette viset, men man får jo så lyst til å knaske dem at man fort har stappet dem i munnen før man har fått sett på dem...
Her er beviset på at de er undervurdert som prydblomster. Er ikke disse her like fine som hvilken som helst annen blomst kanskje? Eller til og med finere?
For ikke å snakke om her, med dråper på. Nei disse må til kjøkkenhagen for de skal bare spises, ikke ses på... HÆH??? Ta til vett, sier jeg bare!
Det er rett og slett noe jeg må ha hvert år, dette her. De er gode, det er så. Men så er de usannsynlig vakre også. (Men det kan være en fordel å sjekke fargen på blomstene på pakken når man skal kjøpe, ellers ender man fort opp med hvit. Det er straks kjedeligere, innrømmer det.)
Husker ikke hvilke blomster som hører til hvilken sort potet. Men det er litt artig å se synes jeg, at det også er forskjellige sorter potetblomster.
Bildet over er ikke av en potetblomst, men en slyngsøtvier (Solanum dulcamara). (Potet er også i søtvierfamilien.) Det ser man vel på blomsten, forsåvidt. Veldig fin den også.
De ligner da litt på potetblomsten, disse også? Bare fargen som skiller litt? Dette er tomatblomster. Tomaten er nemlig også i slekt med potet og slyngsøtvier, og hører til søtvierne den også. :) Jeg mener å ha lest en gang at man faktisk kan pode tomat på en potetplante, og slik få avling både over og under jorda. Ikke så gjennomførbart med de lave temperaturer vi har her, men det er jo en litt artig tanke.
Jeg plantet den straks ut i bed, men den gjorde ikke særlig av seg første sommeren. Det kom til slutt tre blader som på bildet over, før vinteren kom og den krøp under jorda igjen.
Neste sommer var tigerlilja blitt såpass stor at det kom en stengel med knopper på. En eneste blomst rakk å komme ut før det ble vinter. Men jeg fikk sett hvor fin denne skatten var! Ikke uten grunn at hagelagsdamen anbefalte denne, nei.
Året etter kom det enda flere blomster. Året etter der ble den flyttet, så da ble det ikke noe særlig av den, men løken var fortsatt kraftig.
Og se så fin den er i år! Nå er det lille bladet blitt til to feite blomsterstengler, og se så store blomstene er!
Helt fantastisk smellvakker!
Det kuleste er at den lager disse bulbillene. Det er en slags småløk, en mellomting av frø og løk på en måte, som sitter fast på stengelen oppover. En slik en var det hagelagsdamen hadde tatt av sin plante året før, og satt ned i ei potte med jord. Så kom det et lite blad som jeg kjøpte, og så var vi i runddansen med lilja. For i år er det jeg som setter feite bulbiller i jord, for seinere års loppemarkeder. :) (Faktisk produserer lilja bulbiller allerede før den er såpass stor at den kommer med blomster, virker det som.)


Vi er noe usikre på denne konstruksjonen, foreløpig virker det veldig lite solid. Verre enn et drivhus uten legjerde, er jo et drivhus med legjerde som kræsjer i det ved første storm... Men det skal altså gå helt til drivhuset i bakkant, og så skal det noe skrå greier som skal stive av, og så får vi se.
Her skal det et par felt med armeringsgreier, for klatreplanter oppover. (Der vi ikke har begynt å spikre tre oppover.) Tja, vi får se hvordan det blir. Her i skråen skal det komme grusbed, men det er visst flyttet til neste års plan ifølge en samtale jeg overhørte i dag...