Svolværgeita 2012, forsida.

Foto: Karl Helge

Våknet opp i Henningsvær. What to do? Tjæh, kanskje Svolværgeita? Den var morsom i fjor. Kjørte til Svolvær - geita så akkurat likedan ut i år - lovende! :) Ikke mye folk på tur oppover - det ble forsida igjen.

Foto: Karl Helge

Sånn ser det ut nedover første taulengda. Den er lettest. Eller så var det den andre, nest letteste... Husker ikke helt.

Her ser vi oppover siste del av samme.

Standplass på Sofaen, før de to siste taulengdene. De store kamkilene henger klar, da det er en ganske stor sprekk høvelig i starten på neste lengde.

Først et ganske lite stykke opp, og så går sprekken på skrå mot høyre oppover. Hvis man er bare litt lenger enn meg, er nok dette den hardeste taulengden på ruta. (Cruxet på neste er gradert over, men det er ikke så vanskelig om man bare har 10 cm mer rekkevidde enn meg.)

Foto: Karl Helge

Avslapping på sofaen. Det var overskyet da vi startet klatringa, men etterhvert klarnet det opp og ble skikkelig fint vær i år også. :) Vi var kjempeheldige, så det var lite kø. Bare et par bak oss, men de brukte lang tid på taulengda før her, så vi hadde allverdens tid å lufte føttene på. Selv mine ganske komfortable klatresko er det greit å få av noen minutter, når man klatrer i timevis. :)

Det er jo ganske fint å ha tid til å kose seg også, når utsikten er på dette viset.

Etterhvert var det på tide å komme seg videre. Her er vi ferdige med fjerde taulengde, førstemann er kommet opp mellom hornene. Det var opptatt på toppen, så han laget en ekstra standplass der. Det vi ser midt i bildet her er det som regnes som cruxet. For meg er det det. Men for de som er litt lenger (bare litt!) så burde ikke dette være så kjempevanskelig i forhold til hele taulengda før.

Ingen bilder fra toppen. Da var kamera nedpakket i sekken. Synes ikke toppen er så interessant uansett - jeg har jo dessuten vært der før. Det er klatringa opp jeg synes er artig. :) Her ser vi rappellruta, som logisk nok går der folk rappellerer ned. En guide med fire stykker holder på å gjøre seg klar for å klatre opp. Heldigvis kom vi akkurat tidsnok til å rekke ned før de satte i gang - i fjor ventet vi LENGE på samme guiden, for å komme ned.

Noe av det skumleste med hele turen er egentlig å komme seg ned igjen denne stien, med sekk og utstyret på ryggen. En ting er at det er litt bratt nedover, men det er ganske løst i stien noen plasser. Men det gikk bra!

Da vi kom ned hadde sola kommet rundt så det ble mye bedre bilde av Svolværgeita. :) Turen gikk altså helt fint, verste "skaden" var et stygt stikk/bitt på ankelen. Hovent og vondt enda et døgn etterpå. :S Forsida av Svolværgeita kan absolutt anbefales. :)