søndag 5. februar 2012

Oppimot Lamlitinden

Lamlitinden, høyeste på Hadseløya. En kjenning ville opp der på lørdag, og jeg kunne få bli med. Hmmm... Trodde formen var slapp, men tenkte å bli med inn dalen så jeg kunne få se opp skaret og veien videre i hvert fall. For på bildet i turlagsboka, er det mye av ruta man ikke ser. Det samme ifra veien, mye blir liggende bakom Sætertinden.

Jo nærmere Hadseløya jeg kom, jo mer mistenksom ble jeg. Det var nå mektig grått? Joda, etterhvert ble veien hvitaktig, og fnugg i lufta. Det snødde. Velvel, en kort tur er uansett bedre enn ingen tur, så vi stæsjet utstyret på oss og gikk innover dalen. Lamlitinden ER på dette bildet, du bare ser den ikke på grunn av snøen i lufta...

Det er fint å gå innover dalen. Vi startet på Teigan, langs en vei forbi Teiganvatnet opp til Jordvatnan. Her var en hel skråning med sånne kule issvuller, som ble ganske tøffe med dryss på. Kompaktkameraet klarte ikke helt å fange stemningen, men legg på litt fantasi så får du det opp... ;)

Etterhvert var det blitt ganske hvitt, men det er i stor grad bare et helt tynt dryss på barmark. Det klarnet opp, så her skimter vi Lamlitinden selv om det ligger en liten skydott igjen akkurat der oppe. Forbausende lite snø som lå igjen her oppover Gongskaret. (Sier turlagsboka at det heter, men finner det ikke igjen noen annen plass.) Men veldig greit å gå på, egentlig.

Ur. Det er masse sånn her ur, og inni ura en plass ligger Ørnfangarhula. Så den ikke. (Men lette heller ikke.)

Tanipa ser enda kulere ut fra baksiden.

Vips så var vi i Taskardet, og videre inn over det lille vatnet innerst før siste stigninga opp mot Lamlitinden. Hit hadde jeg jo egentlig ikke sett for meg å komme, men når jeg nå først var kommet hit... Så var det bare å rigge om til stegjern og sånt, for å traske opp skaren videre oppover...

Så ble gjort, og vi kom ganske greit opp. Men, så var det bare det at vi var ikke oppe selv om vi var oppe! Det var 114 meter igjen bort til sjølvaste toppen! Jeg ble forespeilet at vi først måtte noe ned her... Selv med sikringsutstyr fristet det meg ikke, kaldt var det og...

Og så skulle vi da bortover nedi her... på noe ganske bratt gressflategreier, videre bort på en travers! (Jeg liker som kjent IKKE traverser) Og hva som skjuler seg bakom her og er mesteparten av veien bort til toppen, hadde jeg bare i fantasien... Toppvarden er forresten den bittelille spissen imellom de to store spissene på bildet her.

Damen sa nei takk, nært nok for denne gang. Muligens hadde det gått fint å heller følge ryggen bortover, men det var noe sånn skavlgreier man måtte rett opp i så fall og så var det hva som var på baksiden... Og enda verre jeg måtte jo da NED samme skavl på tur tilbake.

Så - niks, det var bare å gå ned og det var like fint for da vi nådde bilene var det blitt helt mørkt og vi hadde hodelykter på halve veien ned. Så vi var nok så langt som det var meningen. Her er vi oppi skråninga, Tanipa til høyre med Gaukværøy og Litløya, og storhavet i bakgrunnen.

Det var altså egentlig ikke meningen jeg skulle oppover i det hele tatt, bare innover dalen. Men da hadde jeg gått glipp av denne fine utsikten som kom da det klarnet opp... Så det var nå bra formen var bedre enn fryktet. :) Så egentlig gikk jeg lenger enn langt, ikke bare nesten til topps. ;)

Observert på turen: én stykk ørn og én stykk rype.

5 kommentarer:

Maria sa...

Så flott tur. Og så bra at du kommer lenger enn forventet. Det er alltid en stor seier!

Anonym sa...

Flåtte bilda, å flått tækst!

Birgitte sa...

En meget flot tur, men også anstrengende set med min "ben" ;-)

Vivi sa...

Det må være spennende å gå blandt disse fjellene! Må ha vært en herlig tur!

Miamaria sa...

Absolutt spennende og flott! Anstrengende må det også ha vært, etter gangsperren i ettertid å dømme... ;)