søndag 25. september 2011

Tanipa

I dag lå det melding på telefonen min da jeg våknet, om tur til Tanipa. Jeg som alltid våkner av meldinger! Men ikke i dag. Men jeg fikk være med selv om jeg våknet først litt utpå morran. :D Og det var jammen bra, for sjekk det været!

Som vi ser i bildet her, så er det en sky akkurat oppafor 'Nipa. Det fikk vi se mer av oppover, litt artig å se hvordan været "blir til" på denne måten. På andre siden går fjellet ganske bratt ned, tett ved havet. Her damper vannet opp i sol, og så kommer skyen oppover og legger seg rundt 'Nipa som her.

Turen oppover er veldig fin. Den følger ryggen oppover, og siden dette er på yttersida av Hadseløya med storhavet rett inn, så er det lite busker og sånt her. Det gjør at man har flott utsikt utover havet hele turen. Bruset fra havet høres godt oppover, om man har tid til å høre etter. Attpåtil vokser det gress i stien deler av veien, slik at man ser ekstra godt hvor den går. ;)

Kult mønster på fjorden, sett over mot nordbygda i Bø.

Dette er vel ca. på Finnsæterkollen, her kan vi se skyene kommer opp til Tanipa når de dannes. Dette gjorde jo at den lå midt i en sky store deler av turen opp - men like før vi skulle opp begynte det å skye skikkelig over, det førte til at prosessen stoppet - og skyen akkurat rundt 'Nipa forsvant. :) Perfekt for oss!

Sett motsatt vei. Her ser vi altså ned mot Finnsæterkollen. Her i bildet kan vi forøvrig se litt av skyene som dannes ned mot havet. Spennende!

Da vi nærmet oss toppen kom ørna for å sjekke hva vi var slags folk. Sirklet over oss lenge, kom flere ganger tilbake. Dessverre hadde jeg bare kompaktkameraet framme da, så den ble veldig liten på bilde. Særlig en gang var den veldig nært.

Hvis man skal helt opp på toppen av Tanipa, er det en god idé å ha med seg klatreutstyr. Her er første plassen man tar fram tauet. Ikke noe vanskelig klatring, men det var litt løse steiner der og sånn så man burde være litt forsiktig. Og jeg merket godt at det nå er lenge siden sist jeg var på klatretur ute. For lenge.

Dagens rute

Så går man oppover en lyngdekket helling et stykke, og så må man ned her før man da klatrer opp til hovedtoppen. Jeg er ikke begeistret for sånne plasser hvor det går bratt ned på hver side, men det gikk bra. Vi klatret opp rett til høyre for der det står noen i bildet, varden ses på toppen. Det er ikke lange taulengder her, altså.

Toppen nådd, beviset er sedvanlig varde, og skrammel. På denne toppen var det ikke tang (naturlig nok, siden man går over i klatring for å komme opp hit), men ei flaske og en boks var på plass.

Og på toppen var også jeg! (Stælt bilde fra medklatrer.)

Fra toppen kunne vi også se Reka. Hit skal jeg vel også en gang, men motivasjonen er ikke helt på topp i den forbindelse, på grunn av en ganske lang og kjip anmarsj.

Denne her står ved innsteget, ganske kul. Lener seg på noen ganske små steiner kilt under. Masse rart i naturen. Man får liksom litt lyst til å gå bort og dytte for å se om den da ramler ned, men så samtidig tør man ikke helt i tilfelle, for den er jo så kul som den står. (Og egentlig skjønner man jo også at det bare er dumt, den er jo så stor, at den står nok støtt.)

Etterhvert skyet det over, og noen av skyene som kom så ganske nedbørstyngede ut også. Men det ga et flott lysspill over havet, som her.

Et ikke helt perfekt panoramabilde, satt ihop av flere enkeltbilder. :)


mandag 19. september 2011

Stortinden

Ja, så var det knallvær. Her er Stortinden, 1021 meter over havet. Det var tid for den i dag, rett og slett.

Her sett fra brattsiden i nord(øst), det var ikke her jeg skulle opp. Mer langs det vi ser som profil på en måte. Siden jeg nå først skulle opp en plass som var like over 1000 meter, startet jeg helt nede ved flomålet for å være sikker på å ikke snike meg unna noen meter. ;) Det ville jo vært dumt om jeg oppdaget seinere at bilen var parkert 22 meter over, på et vis.

Turen startet i full skygge, det var helt fint. Én ting var jo at det da ikke ble så varmt oppover, men så var det så masse fint dugg som lå igjen ennå, selv om det var bra langt utpå dagen før jeg kom meg av gårde.

Jeg ladet batteriene til GPSen i går, men den var likevel tom for strøm straks jeg slo den på. :( Velvel, jeg hadde jo et kart som Stortinden _nesten_ var på... Nåja, her burde være ok sti oppover. Irriterende å ikke få tracket da, men.

Ute av bjørkeskogen, her ser vi veien videre oppover. Den bratta man ser i "svingen" går man til høyre for, helst. Den som hadde husket det på tur ned igjen...

Turen tok allverdens tid i dag, for det var så masse bær!!! Til og med sånn her svartblåbær fant jeg, som var helt ok. Og vanlig blåbær, tyttebær og tegerbær. Det var fint, for selv om jeg hadde mer mat med meg i dag enn da jeg gikk på en smell på Skataturen forrige helg, så hadde jeg glemt noe av den. Bærpåfyll var derfor bra, og jeg spiste så mye jeg klarte. Men det tar jo tid, da.

Selvutløser, her har jeg passert det aller bratteste og mest heslige.

Hurra! Endelig så høyt at jeg kan se heim! :) Sigerfjord rett over fjorden, Sortland over sundet bak der.

Denne fjæra er ca. 100% størrelse her, lå gjemt og glemt på en stein. Fin?

 Da det nærmet seg toppen var det på tide å spise eplet jeg hadde med før siste innspurt. Her avbildet si det flotte epleetuiet jeg hadde det hengende i på hofta. :) Mer plass tilgjengelig i sekken, smart!

Utsikt på tur oppover.

Stortinden har også en stor skygge... Her ser vi veien ut mot Langvassbukt og videre mot Harstad-ferga.

Møysalen.

Ohoi, plutselig var man oppe! Det kommer som oftest ganske plutselig, veldig rart det der. Jeg trodde jeg hadde hundrevis av meter igjen, men det var ikke til å ta feil av - her var det skrammel så da var man framme. Men det var ikke sånn påtrengende skrammel som andre plasser, her var det greit gjemt inni varden. Norsk flagg med navnet til Thor Hushovd påskriblet var der også... Det er ikke alt man skal forstå her i verden.

Sånn her ser det ut på andre siden av der man går opp, så litt kjølig ut nedi her.

Jeg havnet forøvrig litt på ville veier på tur ned igjen, selvsagt på det bratteste. Jeg fulgte en sti, men tydeligvis ikke den riktige/beste for plutselig var jeg i en slags ganske bratt renne med grus. Hadde jo ikke noe GPS-track å sjekke heller, i forhold til hvor jeg gikk opp hen... Men etter en liten telefonkonsultasjon fant jeg ut at jeg heldigvis bare var litt feil så det var bare å gå litt tilbake igjen, og så gå rett plass ned. Takk og pris, for hadde jeg måttet ned der, så hadde jeg aldri kommet ned igjen. (Fryktet det en stund.)

mandag 12. september 2011

Skata

Gråværsdag om morran, men tydelige indikasjoner på at skydekket/tåka skulle sprekke opp. Typisk sånt vær hvor man kunne få oppleve noe jeg synes ser veldig stilig ut på bilder - å komme opp, over tåkedottene, samtidig som man har god utsikt. Skata er såpass høy at det var med godt håp vi la av gårde i går - men da vi startet turen lå toppen innhyllet i tåke ser vi her. Fin skogsvei det første stykket.

Etterhvert kom vi opp på heia. Egentlig skulle vi etter anvisninger vært til høyre for bildet her, men vi tok nå en vei vi syntes så like bra ut. Og den var nå strengt tatt helt grei. Inntegna på kartet skulle man liksom gå bortover til høyre her, og så følge den der saken mot venstre der, og så opp. Men vi gikk bare rett fram og rett opp det ryggaktige som forsvinner i tåka, ferdig med det. Greit nok det også.

Det var fuktig i marka, på grunn av all tåka. Det laget kule saker og ting som her, dråper i netting, ser nesten ut som de flyter i lufta. :)

Høstfarger er fortsatt like flott!

Etterhvert som tiden gikk klarnet det mer og mer opp. Underveis var det stadig during fra helikopteret som drev leteaksjon på andre siden her, i Møysalen-området. Jeg får skikkelig ekkel følelse av helikopterlyd sånn, men denne gangen gikk det heldigvis bra!
Meeen toppen lå fortsatt i tåka, samtidig som det ble brattere!

Det er veldig mye flott i dråper ute i marka, når det er så fuktig. :)

Da vi kom opp bratta, så det jo litt ut som en slags topp. I tåka så vi ikke noe som var åpenbart høyere. Men det var mistenkelig lite skrammel, ingen postkasse, ingen tang, ingen bok... GPSen måtte sjekkes. Neida, det var nok en del høydemeter igjen, værsgo' gå videre. :)

Tåke er egentlig ganske stilig! Ut av tåka kom det flere små flokker med rype helt plutselig, stilig det også.

Ta-daaaaaaaaa!!! Her var det skrammel, postkasse og tang!

Men det var ikke bare tåke der oppe, den beveger seg jo. Og det var jo enda kulere enn planen, egentlig, at man ei stund nesten ikke så noe, og så like etter bare åpenbarte hele området seg, med litt sånn spooky tåke som danset rundt om. Tøft.

Stien nedover gikk sånn her bortover. Cirka her var det vel jeg skjønte at jeg burde ha hatt med mer mat. Grusomt å bli sulten og tom for energi med så langt igjen til bilen. :S

Med sol på den ene siden, tåke på den andre siden dukket det opp en sånn her, skyggen ble nesten en sånn jesusfigur i midten av ringen.

Ruta var sånn som det rosa streket går her.

lørdag 10. september 2011

Hagens besøkende

Det er mange besøkende i min hage.

Flesteparten av de besøkende har nok vinger, og kommer luftveien.

Humlene elsker kuletistelen. Virkelig.

Så har jeg lært av Tonemeia at humler fins det mange slag av, en humle er ikke bare en humle. Disse to her er som vi ser, forskjellige fra den forrige. Men hva de er slags, nei det vet ikke jeg. Koselig er det at de stikker innom, i hvert fall. :)

Blomstrer 10. september 2011

Tistel, et hel*%&/$s ugress, men det blomstrer nå i bedet mitt like fullt... Litt søt er jo selve blomsten.

Denne lilja er vel på maks akkurat nå. Psykorød!

Fælt bilde, jeg vet - men poenget er altså ebony og ivory her sammen. Veldig fint egentlig.

Her er hvit og burgunder på samme lilje. Flott det også.

Klematisen har ikke fått klatrestativ i år (eller jo, men det var aaaaaaaalt for lite, stikker ikke over de andre plantene...) men den blomstrer ivrig likevel. Grei kar.

 Hvit kuletistel er fint, og humlene er storfornøyde.

Revebjelle helt på slutten, veldig søtt med dråper på.